Nå nettop har jeg sett noen videoer fra New Democratic Party i Canada sin nylige convention, altså konferanse. Det er ganske bisart, hvordan de snakker, som også er hele grunnen til at videoene har blitt formidlet av noen amerikanske podcastere jeg følger. Tidligere har akkurat det samme vært oppe fra Democratic Socialists of America i USA, og deres konferanse fra noen år tilbake. Men nå begynner jeg å få mer tak i hva det er som ligger bak uttrykkene de bruker.
Oppdatering: For meg virker det som om prinsippet er ‘kultisme’. Og, mer enn det, å ha en kult nettopp for å ha en ideologi som er i strid med grunnleggende virkelighet…
Så, ‘point of personal privilege’ er altså å be om et privilegium, å bringe sine egne ting frem, og å presentere det som et ansvar for Staten, hver minste ting man måtte ha å klage over…
Umiddelbart er det som man legger merke til, vendingen ‘point of personal privilege’. Alle videoklippene er fokusert på noen som sier dette, og så er der noen klaging som følger fra vedkommende. Da kan man få inntrykk av at de bare har sin egen sære sjargong, og at det kanskje rett og slett er humoristisk og merkelig i seg selv. Men etter et par runder nå, har jeg altså lært litt mer om hva som ligger bak noen av de formuleringene som de hele tiden bruker.
Tidligere har man hørt om ‘intersectionality’, ihvertfall alle de som følger litt med på amerikanske podcastere fra samfunnsdebatten, som for eksempel Joe Rogan, Tim Pool eller Matt Walsh. ‘Point of personal privilege’ er direkte forbundet med ‘intersectionality’. De refererer til to sider av samme sak.
Hvorfor skal alle med?
Konger og fyrster før i tiden var ikke juridiske personer. De er kanskje ikke det nå heller, men de sitter idag med Verv innenfor en spesiell type oppfinnelse fra tiden rundt Den franske revolusjon. Oppfinnelsen er Staten.
En ting slo meg på siste gjennomhøring av en podcast der New Democratic Party (Canada) og Democratic Party (USA) sine måter å snakke på ble tatt opp som et tema., nemlig at jeg selv i og for seg ikke er med på å le av individuelle misnøyer med det ene eller det andre. For min del er jeg da så klart opptatt av mine egne misnøyer, og syns ikke man alltid skal ‘bite seg i tungen’ for å være grei… Ikke alltid. Noen ganger er det dog ok å ha litegrann sosiale antenner, og skjønne at alt går bedre, også med hensyn til egne interesser, hvis man kan ta litt pause og hjelpe en gitt situasjon der og da til å komme i mål.
Men jeg har mitt subjektive synspunkt, min opplevelse. Og det spiller da en rolle for meg, det. Absolutt!
Men jeg fikk en tanke, øyeblikket etter at jeg hørte en podcaster kommentere på hva uttrykket ‘point of personal privilege’ betyr. Og hun snakket visst av erfaring som et tidligere medlem av den amerikanske venstresiden, som politisk organisator, som så har skiftet side. Det jeg nemlig kom på, er hva sammenhengen for dette er. New Democratic Party og Democratic Party er ikke venneforeninger som har leid partytelt eller en festsal bare for å sosialisere seg; hele sammenhengen er formelt definert som et ‘politisk parti’, altså en rubrikk innenfor den gitte Staten. Det er relevant.
‘Smoke and mirrors’
En tryllekunstner kan selvsagt ikke avholde en vellykket forestilling, hvis publikum er istand til å se hvordan han utfører ting, altså at de ser metodene bak det som ihvertfall er ment å være en illusjon.
Den canadiske Frimureren og, innenfor visse frihetsorienterte kretser, kjente aktivisten Robert Arthur Menard, sier at juridiske illusjoner praktiseres på en måte som har mye å gjøre med nettopp tryllekunster, der man bruker 1) speil og 2) røyk som skjuler kanten på speilet, sånn at man ikke kan vite at det man ser faktisk er et speil (ikke virkelig men en illusjon).
Du og jeg lever — som fysisk kvinne eller mann. Det er klart. Vi er i verden.
Nå, hvorfor dette evige gnålet om individuelle opplevelser av utfordringer, innenfor sånne konferanser som avholdt av New Democratic Party i Canada? Det, som jeg nå mener å plutselig ha skjønt, er nettopp fordi den ideologiske sammenhengen krever, absolutt, at alle dine hensyn er Statens ansvar. Ja, du skal ikke simpelt hen leve i verden, men skal la din eksistens rammes inn av Staten, i étt og alt! Det er ihvertfall deres siktemål.
Ikke så mye som et eneste individuelt hensyn skal du anse at er din egen oppgave, eller noe å ta opp mellom deg og andre kvinner eller menn. Nei, det er noe som bringes til Staten, og så skal løsningen skjenkes av Staten, som et privilegium. Det er naturlig å tenke på uttrykket totalitærisme.
Og man kan altså ikke lage et påfunn av den typen som Staten er, hvis det påfunnet står ved siden av den naturlige sosiale virkeligheten. For da er påfunnet straks avslørt, altså avslørt som en menneskeskapt konstruksjon. Har du mulighet til å se ‘kanten’ — hvor Staten begynner og slutter — da er prosjektet mislykket.
DU lever midt oppe i dette. Du, ja.
I Norge er prinsippet eksplisitt gitt i det kjente sitatet ‘All makt i denne sal’. Agendaen er også indikert i Statens paragraf 1, der det heter at riket er uavhendelig. Det vil si at Staten definerer at den ikke skal gi fra seg jurisdiksjon.
Jeg så forresten nettopp et klipp om såkalte internasjonale forpliktelser, som jo innebærer nettopp at Staten aktivt prøver å avhende jurisdiksjon til større paraplyorganisasjoner. Men fra Frimurere og legalisters perspektiv, er dette ikke det problemet du kunne tro, for autoriteten ligger da fremdeles innenfor papirstrukturen som de har laget.
Alt dette handler om det fundamentale skillet lov/legal. Hvis du skjønner det, da er du langt på vei mot å begripe hvordan spillet i verden egentlig foregår.
(Oppdatert: 11.04.2026, 13.04.2026)
Legg igjen en kommentar