Uttrykkets opprinnelse er foreløpig strengt tatt ikke blitt sjekket her, men mange har hørt om ‘å ta skjéen i egen hånd’. Det handler antagelig om det som på engelsk kalles ‘agency’: Sitter man passiv i barnestolen, og er som et objekt? Mamma leker fly med skjéen, og barnegrøten fylles liksom bare på? Eller er man derimot aktør?
Det å ligge i 37 graders saltvann, i en lys- og lydtett tank, er visst noen form for terapi, men også en opplevelse — eller nettopp mangel på opplevelse — som man kan bli ko-ko av… Sanseinntrykk er nødvendig, men ikke bare det. Vi mennesker er veldig opptatt av meldinger, budskap, kulturelle verk. Dette er åpenbart.
Hvorfor har de kristne sin egen popmusikk-bransje? Det er antagelig for at de unge skal slippe å måtte velge mellom å ha det stille på jente-/gutterommet eller å høre på verdslig musikk. Hvorfor arrangerer antiteistene ‘konfirmasjon’? Det er antagelig ikke for at den ‘unge håpefulle’ skal konfirmere (‘confirm’) at han ikke er døpt (?), men heller for at antiteistens sønn (eller datter) skal slippe å stå uten et rituale ved det som tradisjonelt er tiden for overgang til voksen-status. Hvorfor avholder kommunistene møter med taler og allsang? Det kan vel godt tenkes at de ønsket å ikke være noe dårligere, de, enn de kristne.
The future belongs to those who show up for it.
Vox Day
I gamle dager eide Staten i praksis mediene. Nå bruker mange mer tid på Internett enn på ‘tittekassa’. Hvorfor? En viktig grunn og forutsetning, er selvsagt at der fins innhold på nettet. Skapt av innholdsskapere. Noen av podcasterne har 20 ansatte, sminkedame og lydmann og så videre, mens andre gjør alt selv og kringkaster alene fra kjøkkenet eller soverommet. Alle disse aktørene har flyttet vekten i media, bort fra det tradisjonelle, og over på andre ting. Måten de har gjort det på, er ved å skape og være aktive. Andelsmessig er det nå i stor grad på nettet ‘ting skjer’.
Et vitalt miljø er kjennetegnet av skapende virksomhet, aktivitet, at der er mye som foregår. Er pønken død? Det er ikke kun et spørsmål om hvorvidt gæmliser fremdeles setter på en plate med hakk og sår…, med The Clash eller lignende, men handler vel mer om hvorvidt noen idag, sinte unge menn osv., i hver by — eller mer landlige strøk og forsteder — er interessert i å lære seg (eller kanskje helst ikke lære seg…) å spille gitar, og å øve i garasjen og spille foran et pogo-dansende publikum.
De som vil noe, kan huske begrepet ‘kulturkrigen’. Å ikke møte opp, det vil si at bortelaget vinner automatisk. Hvis samfunnskulturen har forandret seg, er det fordi noe annerledes har tatt større andeler. Hvordan er populærmusikken idag, kontra for 80 år siden? Hva med maten? Klær? Hva slags idéer er dominerende i kulturen nå, kontra for to generasjoner siden? Svarene henger selvsagt sammen med spørsmålet om hva slags aktører og krefter det er som har vært aktive, henholdsvis da og nå.
Don’t hate the media, become the media.
Jello Biafra
Å påvirke egen hverdag, og den umiddelbare sosiale sfæren man er i, går an. Det inkluderer altså at det går an å påvirke på en proaktiv, formålstjenlig, overlagt måte. Honnør til de som skaper noe, enten alene og for seg selv, eller i større eller mindre sosiale sammenhenger! Til og med en tilsynelatende liten virksomhet gjort med noen slags ekthet og mening, kan bli del av noe som på et mer sosialt nivå også er av verdi.
De som har noe felles, sånn verdisynmessig, kan ha en dyp, viktig gevinst i det å gjøre noe skapende; når sånn virksomhet tas inn i den sosiale sammenhengen som de på den ene eller andre måten deler, får de et samfunnsliv som er grunnleggende annerledes, mer levende.
Folk trenger historier, narrativer…, begreper og ritualer, tradisjoner, språk og kultur. Å skape på disse områdene, det er noe som er veldig viktig. Å ikke gjøre det, er å overlate arenaen til andre som står for noe man kanskje ikke liker og som man burde være fri fra. Og der vil hundre prosent sikkert være noen sånne andre som ikke kommer til å gi vekk den sjansen.
Legg igjen en kommentar