Samfunnsdebatten handler vel typisk om konflikter, urettferdighet, uenighet. Men nå i 2026 kan skalaen oppleves som større enn i det som ble formidlet via tradisjonelle media. Redaksjonene er jo idag utsatt for ihvertfall litt konkurranse fra miljøer som — uten offisielle titler — bruker Internett og bare går igang.
For noen av de som har tid til rådighet og er nysgjerrig på samfunnsutvikling, fins podcaster og sosiale media. Overnasjonale avtaler og udemokratiske ordninger er det — teoretisk — nå om dagen mulig å få en rikere og bredere informasjon om, sammenlignet med det som gjaldt på åttitallet og noen av tiårene rundt der.
Ja, utfordringer mot individets økonomi, trygghet og andre rettigheter, oppleves selvsagt av endel kvinner. Ikke bare av menn. Og noen av de utfordringene virker provoserende. Herfra, med utgangspunkt i den følelsen av å ha blitt trakket på av autoriteter, kan man gå i to ulike retninger.
Frustrasjon og utålmodighet
Den ene retningen handler om å rett og slett fjerne sider og aspekter ved den sosiale hverdagen, som det er alternative media som for det meste har vært opptatt av å prate om. Det å designe virkeligheten betyr på en måte å sette seg som han ‘arkitekten’ i filmen The Matrix, eller å være ‘forfatteren’. På engelsk heter forfatteren ‘author’. Da kan vi fort tenke på ordet ‘authority’ — noe som blir relevant om et par avsnitt her nå.
Husk at ikke alt som er utfordrende i livet, er en konspirasjon (skjult agenda).
Den andre retningen man kan gå i, er å mer observant fjerne kun konspirasjoner og effekten av de, for å komme tilbake til det mange kaller naturlige, normale samfunnsforhold. Å fjerne konspirasjoner, er noe annet enn å fjerne alt man selv opplever som negativt. Du vil fremdeles være utsatt for idioter og dårlig vær. Verden er ikke perfekt.
Relasjonen mellom kjønnene kommer beklageligvis da av og til inn på den måten at en kvinne — eller en mannlig Feminist — konkluderer at historien har vist oss at mennene som den ledende part i samfunnet ikke har gitt et godt resultat, og at det derfor er på tide å gi kvinnene en sjanse…
En sånn måte å tenke på er sikkert ganske naturlig. Men, som vi skal komme inn på her ganske snart, en viss veldig observant motargumentering kommer av og til. Og så har vi også at en mer generell betraktning kan høres fra forskjellige reflekterte mennesker, veldig relevant og som tyder på at konklusjonen om å la kvinnene prøve seg…, ikke bare er basert på unøyaktighet men i selvbestemmelsemiljøet må være en selvmotsigelse.
La oss hverdagsfilosofere
For det første, da, er det helt åpenbart at ‘menn’ ikke er en enhetlig gruppe som gjennom historien har sittet sammen på tronen… De fleste menn har, alltid, vært ‘droner’ som lærer seg hvilke regler og forventninger og oppgaver som gjelder, og reiser på jobb for å slite innenfor en eller annen sammenheng, om det var for å sanke røtter og bær, jakte på bison, høste hvete, dø i Normandie, skru sammen Ford Model T, eller jobbe på kontor.
Det er en klisje, men det er greit å ta frem eksemplene menn som har jobbet i gruver, på havet, vært i krig, eller stått i andre oppgaver som har handlet om å tjene — ikke om å herske, kanskje annet enn å prøve å herske over utfordringen i seg selv, for å oppfylle den biologiske rollen som ansvarlig for utførelse av tungt og farlig arbeid. Ingen sier at kvinner gjennom tidene har ligget på den sjeselongen og spist druer… Men det er da også en annen historie akkurat nå.
Som onkel Ben sier, ‘med stor makt, kommer stort ansvar.’ Hvis en sabeltanntiger angriper familien Flintstone, er det av praktiske årsaker at mannen ber om arbeidsforhold for å kunne konsentrere seg om oppgaven. Av alternativene som fins i familien, når det gjelder hvem som burde stå fremst i forsvaret, er det typisk ikke den gravide kvinnen som er det mest naturlige valget. Det er mannens jobb å ta opp spydet.
Hvis Fred sier at Wilma akkurat nå må være stille og gå litt tilbake, oppfatter Wilma kanskje først og fremst ‘herskermakten’ (hvis hun er jævla selvsentrert og mangler evnen til sirkumspeksjon). Men der og da er det antagelig sånn at enten får Fred arbeidsvilkår, eller så får sabeltanntigeren hele familien Flintstone til middag…
Vi har alle vårt subjektive perspektiv på situasjonen vi er i. Og det subjektive er ofte forvrengt. Det er et morsomt og kjent begrep, at når flere skal gjenfortelle hva som skjedde i en gitt situasjon der alle var tilstede, kan versjonene av gjenfortellingen være ganske forskjellige…
Hvis vi hadde satt oss i tidsmaskinen og oppsøkt forskjellige menn gjennom historien, hadde mange av de neppe rapportert at, ja, de opplevde seg som en gud på jorden. Den brutale og harde tilværelsen mange menn har ført, illustrerer at den herskerrollen som oppfattes av endel kvinner, og myke menn, at hele den mannlige halvdelen av befolkningen har hatt, ikke er noen tilfeldighet eller intellektuelt påfunn som ‘vi har prøvd lenge nok’ — men en direkte følge av at i en gitt situasjon sto mannen imellom sabetanntigeren og mannens kone og barn.
Utanstokks, sa de i vikingtiden, var mannens domene, og innanstokks, innenfor dørstokken, var kvinnens. Det er mannens jobb, på grunn av biologi, å være bufferen mot den fysisk harde verden, og å skape trygge betingelser, ly mot vær og vind og mot ville dyr. Så gjør kvinnen i neste omgang huset til et hjem.
Der er praktiske realiteter og årsaker bak dette.
Mannen gjør jobben på grunn av ansvar. Og det går ikke an å være ansvarlig for noe man ikke kan kontrollere.
Paradokset
Skal vi gi kvinnene ‘sin tur’ til å ta ansvar for noe de faktisk ikke kan kontrollere, kommer vi til paradokset. Det er nemlig kun mulig å utnevne kvinner til lederposisjoner i Styrer og på Stortinget, hvis du først skaper en sosial konstruksjon med overordnet jurisdiksjon og autoritet, der de kvinnene i neste omgang kan konskripte og utkommandere menn til å forsvare den sosiale konstruksjonen, imot angrep fra andre menn.
Mange har sett tragikomiske videoer fra Sveariget, ‘verdens mest feministiske samfunn’, der kvinnelige Statens agenter i agenturet Politiet, prøver å Arrestere usiviliserte menn fra Tredje Verden, som den samme Staten aktivt — i sin uendelige empati og omsorg — har importert inn til sveafolkets hjemland. Det går, som de videoene på YouTube viser, ikke bra…
Men selvmotsigelsen i en frihetsbasert Feminisme er ikke at det er praktisk urealistisk å se vekk fra mannens naturlige ansvar, men er at Feminisme forutsetter en autoritær struktur — Staten — som kan gi kvinnene posisjon, som et juridisk basert privilegium, og ta mannens arbeidskraft. Dette er ikke frihet og selvbestemmelse men et ideologisk basert forsøk på å skrive en ny sosial virkelighet.
Bedre oversikt
Vi ser at det er provoserende for noen av de fysisk svakere og psykologisk mindre konfronterende kvinner (og menn), at andre sitter med en overordnet kontroll — som i virkeligheten følger av at de andre sitter med et overordnet ansvar, enten de andre vil det eller ikke.
Men det å røre alt dette sammen med de ganske få amoralske menn som har vært tyranner og despoter, er kun å låne ‘forklaring’ på hvorfor ens egen subjektive perspektiv og irritasjon er ‘riktig’. Så klart har noen såkalt psykopatiske menn vært i maktposisjon, og skapt forferdelige betingelser i samfunnet. Men akkurat som at ikke alle menn — der menn som gruppe fysisk har mer makt og dermed mer ansvar — er psykopat, er det heller ikke sånn at ingen kvinner har anti-sosiale holdninger.
Fra ‘det offentlige liv’ har man godt kjente eksempler på kvinner i lederposisjoner, som blir rapportert å være ganske jævlige bak lukkede dører. Og man har tydelige eksempler på kvinner som har gjennomført politikker overfor samfunnet som helhet, som ikke blir feiret i frihetsmiljøet. Heller ikke av Feminister.
To dikotomier
Innenfor arten kan vi dermed huske på at det er et begrep at maktmennesker fins, sånne som kalles diktatorer og psykopater. Det kan være en familiefar, eller familiemor, en religiøs leder, eller ledere i politiske sammenhenger. Og på andre siden har vi normale mennesker, selvsagt med mer eller mindre talent og dyktighet til å håndtere livet og det sosiale. Ved siden av de to kjønnene fins altså det skillet som er godt kjent — en klisje, selv om det ikke nødvendigvis er et enkelt og skarpt skille — mellom normale mennesker og ‘psykopater’.
Ikke alle som i visse sammenhenger har en naturgitt makt overfor deg — på grunn av et ansvar som er deres og ikke ditt — er en sadistisk despot. Noen ganger har et visst individ rollen som lærer, og andre er da elev. Det er ikke ‘rettferd’ å la nybegynneren instruere de som er ekspert på temaet man snakker om i den gitte situasjonen.
Istedenfor å falle tilbake på det åpenbare skillet mellom kvinner og menn, kan løsningen på noen av de verste sosiale situasjonene være å se på temaet psykopati, uavhengig av om det kommer opp innenfor det ene eller andre kjønnet. Å prøve å tvinge gjennom en løsning man selv har sett for seg, subjektivt, det gir nødvendigvis en ideologisk basert struktur og en sosial konstruksjon den løsningen skal praktiseres innenfor. Hvis man ønsker å faktisk implementere den ideologien man har da, er løsningen: Autoritær tvang og ufrihet.
(Denne hverdagsfilosoferingen ble først publisert på hverdagsfilosofen.com.)
Legg igjen en kommentar til admin Avbryt svar