Der fins et tysk reisebrev fra et sted i det sørlige Sverige, skrevet for et par hundre år siden. Forholdene blir ikke beskrevet som gode: Alle måltider bestod, enkelt sagt, av havre, og både kvinner og menn ‘så ut som skjeletter’. De levde trangbodd, og forfatteren beskrev at i huset var alt skittent og der luktet vondt. Lenger tilbake i historien, før jordbruket, heter det at mennesker levde relativt godt. De hadde mye frihet, og hadde relativt få timer med arbeid i løpet av dagen.

Men det heter også at kroppen har godt av faste — og at dette henger sammen med at i den naturlige tilværelsen for mennesker (før jordbruket), da man levde av jakt, fangst, fiske og sanking, kunne mattilgangen være voldsomt ujevn. Noen ganger var der da mye mat, og i perioder kanskje lite eller nesten ingenting å spise.

Ganske nylig ble en video publisert på YouTube, der det påstås at videoen er resultatet av 10 000 timer med arbeid fra en gruppe mennesker, som handler om arbeidets fremtid i sammenheng med den nye innovasjonen rundt såkalt kunstig intelligens og roboter. Konklusjonen var ganske enkelt denne: Relativt snart vil ingen mennesker kunne gjøre verdiskapende arbeid, fordi et menneskes arbeid alltid vil være mer kostbart enn den samme jobben utført av en robot. Utviklingen innenfor fysiske roboter og A.I. vil altså gi stadig mer effektive og økonomiske modeller som utfører arbeid innenfor praktisk talt alle yrker.

En kjede av matvarebutikker påstår at ‘spiser du bedre, lever du bedre.’ God mat er nok sunt og gir trivsel både fysisk og psykisk. Men kvantitet og kvalitet er to ting. I kunsthistorien fins tegn på at skjønnhetsidealer er noe som forandrer seg. Å være ‘rund’ pleide å være prestigiøst, for det betydde at man hadde råd til mat. Da var man altså del av overklassen, de rike og vellykkede.

På Internett idag er det vanlig at amerikanere kommenterer, hvis noen har postet et bilde eller video fra 1980-tallet, om hvor påfallende de syns det er at alle var tynne den gangen. I 2026 er overvekt blitt et alvorlig problem i Amerika, som er tydelig i Donald Trumps stolte annonsering av at han har fått ned prisen som tilbys til kunder som ønsker å kjøpe slankemedisin. Kjendiser og de rike og vellykkede i Amerika er typisk slanke og ser sunne ut; de overvektige er vanlige folk, gjerne til og med fattige og mennesker som ikke nødvendigvis er veldig smarte.

I en art som av naturlige årsaker er fokusert på ressurser, altså fordi det handler om å overleve, er det ikke sikkert at hjernen er forberedt på å håndtere overflod. Ikke alle mennesker i verden, eller engang i Vesten, har tilgang til mye mat. Det er sant. Likevel er kulturen forskjellig idag, fra hvordan den for eksempel var på 1400-tallet med husmenn og livberging. Når ‘kapitalinteresser’ preger samtalen ‘rundt leirbålet’, ved å kjøpe reklame overalt der de kan nå folk, kommer automatisk fokuset over på ting som er til salgs, og det er ofte ting som tilfredsstiller et behov for å oppleve at der er ressurser.

Dette gjelder ikke minst for unge kvinner, fordi barnepass naturlig betyr at i naturen er ressurser noe de er avhengig av og forventer å få fra omgivelsene. Tungt og farlig arbeid måtte nødvendigvis mennene stå for (og sånn er det stort sett fremdeles). Kjendiser, salgsvarer og moro er det Aksjeselskap, ikke en gitt kvinnes familie og ætt, som tjener på at hun fokuserer på. Og unge menn er ikke nødvendigvis mindre lettlurt — dataspillbransjen er blitt stor.

Det relativt kjente, men kanskje litt kontroversielle, Mouse Utopia–eksperimentet skal tyde på at unaturlig overflod presentert for en art som fra naturens side ikke er tilpasset det, kan få usunne følger. At dette kan ha noe å gjøre med mennesker, illustreres av historier om lotterivinnere som ikke var vant til å ha penger, og som håndterte den nye rikdommen dårlig. To måneder etter gevinsten, er de da kanskje blakk, skilt, har mistet huset, og er blitt alkoholiker/narkoman. Det heter at den som ikke står for noe, faller for hva som helst.