Det kan være trivelig å gå til et profesjonelt spisested. For min del er der noe særegent ved nasjonalistiske sånne steder, som en thailandsk bistro eller kinakafe. Jeg fikk lov til å markere litt at det er sånn ferieperiode og overgang fra vinteren, akkurat nå, med et enkelt besøk på et sånt etablissement.

Damen kom bort med mitt lille måltid som jeg hadde kjøpt, og det var ganske tydelig at hun var stolt over maten som hun, eller kanskje kollegaen, har laget fra grunnen, og som er en del av deres kultur. Hyggelig. Det var litt påfallende hvordan oppvelsen min i forhold til det som kalles service, var annerledes enn det man kanskje får på forskjellige andre, rent urbane, steder der saken bare er profitt og å ha en slags stillingsinstruks.

Med den nasjonale kulturen — som kan strekke seg flere hundre år, teoretisk også mer, tilbake i tiden — ligger noe veldig nært, ekte og umiddelbart i måten de gjør ting på, som jobber på sånne nasjonalistiske steder. For meg er det slående.

Maten de damene lager, kan de veldig godt ha lært av sin mor å lage. Og/eller av sine bestemødre. Det å servere noe de har laget samvittighetsfullt, er noe som henger sammen med roller i kulturen gjennom tusenvis av år. Det er tanken som jeg får. Hva kvinnene bidro med, uten at jeg sier at menn ikke kunne eller burde lage mat, var sånne hjemlige ting, hva man i urbane sammenhenger og på engelsk kanskje ville kalle ‘hospitality’, eller altså restaurantbransjen og så videre.

Det var neppe så enkelt som at kvinnen var lenket til kjøkkenet, for å lage sandwicher, — dopet ned på Valium eller tilsvarende, og helt motivert av frykt for å bli mishandlet hvis mannen ikke var fornøyd med husarbeidet.

Sånn tenker ikke jeg at kjønnsrollene må ha vært. Det kan vel like gjerne ha vært sånn at mannen gikk for å jobbe i ‘kullgruven’ eller tilsvarende, og av og til risikerte livet i tungt arbeid som kvinnen skjønte at på sett og vis var mannens ansvar, og noe hun heller ikke hadde lyst til å konkurrere med han om. Skulle han kunne stå i det over tid, dag etter dag, viste der seg visse andre oppgaver i hjemmet, landsbyen, stammen, og så videre, som kvinnene kunne bidra med.

Kulturen bak rent kapitalistiske og urbant funderte restauranter og sånt, er forskjellig. De som vil, kan kanskje sammenligne med en tur på IKEA kontra et besøk i en ‘workshop’ der butikkinnhaveren selger varer som hun eller han har laget selv, ekte håndverk, i verkstedet på bakrommet.

Jeg går nok gjerne på IKEA, i visse sammenhenger. Men de to tingene er forskjellige. Noen av de elementene som fins på nasjonale etablissementer går ikke an å gjenskape, uansett hvor bra servitørskole noen har gått på. Det føler akkurat jeg meg helt trygg på.