Oppmerksomhet er styrende. Når et menneskes oppmerksomhet først er fanget, er altså rammen satt, og alt som følger etterpå er underordnet den rammen. Sånn kan du få at mennesker på Grønland, eskimoer, er så opptatt av snø at de har laget 20 forskjellige begreper og ord for typer som de har gått inn i å skjelne. Mennesker som reiser til Paris, selv om jeg ikke vet om sjokket i disse dager akkurat kommer av høykultur?…, har i en sånn grad blitt satt ut av renessansekunsten at der fins en psykiatrisk diagnose på psykose de opplever. Hverdagslivet hjemme hadde ingen felles møtepunkter med hva de opplevde på ferie, og det ble rett og slett for mye å håndtere. Det går som kjent an for mennesker å venne seg til nesten hva som helst – på godt og vondt! Mennesker med flott kontor og utsikt over byen kan imponere besøkende stort. Men selv har de kanskje for lengst blitt vant til de luksuriøse omgivelsene, og legger ikke lenger merke til det. De bare gjør jobben sin, og det er hva kontoret etterhvert er blitt for de – bare et ‘sted’ med praktisk funksjon. Tilsvarende kan folk leve i elendighet, men etterhvert er det bare ‘normalen’. De har ikke sin oppmerksomhet på noe annet. Og hva de navigerer i hverdagen er de forskjellige nyansene som begrensningen av den elendige situasjonen setter. Skylappene er på.

Skylappene er egentlig alltid på – på godt og vondt. Sånn er hjernen. Jeg la merke til dette blandt annet da jeg gikk inn på en klesbutikk i en etablert kjede her i Norge, som jeg husker siden 1980-tallet. Da jeg gikk inn fra gaten og var innenfor døren var stemningen og sammenhengen rundt meg plutselig enormt annerledes, sammenlignet med gaten utenfor. Alt i butikken er gjort med selvfølgelighet, innenfor et veldig konkret fokus. ‘Verden’ handler plutselig om t-skjorter, belter, undertøy og dongeribukser, herreavdeling, dameavdeling og barneavdeling. Og popmusikk. Og typiske klesbutikk-ansatte. Lukten, alt – det oppleves så selvsagt når man er i lokalene til butikken.

En som var flink til å tulle med denne typen ting – ofte nok litt misforstått omtalt som bare stand-up-komiker – var Andy Kaufmann (anbefales sterkt!). Han tok altså forutsetningene som er gjort i en gitt sosial sammenheng, og skrudde ting rundt; resultatet var at publikum ble forvirret og satt og lo litt bortkomment og usikkert… Fantastisk! De som skjønner hvordan vi mennesker fungerer, når det gjelder dette, kan også kontrollere oss. Som den kjente lingvisten Noam Chomsky har sagt: måten å kontrollere folk på er å begrense hva som er tillatt å snakke om – men å tillate veldig livlig debatt innenfor det smale spekteret av tillatte tema. La oss se på et par kjente uttrykk. ‘Ta til du skjems!’ Ja, hvis du ikke utfordrer grensen, hvordan kan du vite hvor den befinner seg? ‘For å vite hvem som bestemmer over deg – legg merke til hvem du ikke får lov til å kritisere!’ Igjen, grensene blir synlige først når du trakker over de grensene.

Der fins mange sammenhenger, og i løpet av en dag går man fra den ene til den andre – med deres forskjellige forventinger og betingelser, stemninger og kulturer. Som for eksempel kan oppleves når man går gjennom døren og inn i en butikk med sterkt og etablert konsept. Men om vi selv er uoppmerksomme på dette, så betyr ikke det at alle er. Et engelsk begrep er ‘Overton-vinduet’, noe tilsvarende det Chomsky snakket om, rammen av tillate debatt-tema. Hvem er det som setter Overton-vinduet, og bestemmer hva som ‘går an’ å si? Og, i ditt private liv, hva er betingelser som du aksepterer blindt og uten å tenke over det, som har blitt gitt for eksempel av fattigdom, kunnskapsløshet og idioti i samfunnet rundt deg – eller av konspiratører med vond vilje? En scene i Robin Williams–filmen Dead Poets Society (1989) har jeg av og til tenkt på, der han som ny lærer på en britisk kostskole beordrer elevene til å reise seg opp, og å så stig oppe og stå oppå skrivebordet! ‘Dere har vært i dette klasserommet hundrevis av ganger,’ sier han, ‘men dere har aldri sett rommet fra denne vinkelen!’